[28.04.04] Et djevelsk spill
--------------------------------------------------------------------------------
bt.no
©Bergens Tidende
--------------------------------------------------------------------------------
Et djevelsk spill
Skremmende om ærlighet og svik, sannhet og løgn, identitet og
eksistens i «the corporate world».
Publisert: 22. apr. 2004, 07:59
Oppdatert: 22. apr. 2004, 08:12
Er det noe denne forestillingen ikke er, så er det too nice. Tore Vagn
Lid har gjort Richard Dressers absurde satire om å bevare seg selv og
sin selvrespekt i en verden der jobben og sjefen styrer det meste, om mulig
enda mer truende og enda mer pessimistisk.
Etter bortimot to timer lurer du på om ord egentlig har noen valør
lenger eller om de bare er redskaper i munnen på dem som har lært
seg å beherske alle maktrelasjoner. Ekkoeffektene, gjentagelsene, hørespillteknikken,
ansatsene til stilisering, videoinnslagene og alt det andre kan saktens forsterke
virkningen, men det er bruken av språket som i seg selv utgjør
det massive angrepet på vår mentale balanse.
Tre «konsulenter» (Tor Christian F. Bleikli, Arild Vestre, Vidar Magnussen) i noe som trolig er et svært selskap med globale forgreninger, er stasjonert på en utpost langt, langt hjemmefra. Arild er sjefen, Vidar nykommeren i dette språklige og menneskelige helvetet. Det beste som kan sies om måten de to veteranene Arild og Tor Chr. snakker på, er at den er gjennomført tvetydig. Et uttrykk for et ubarmhjertig spill om dominans på alle nivå, jobbmessig, sosialt, menneskelig.
Det er snakk om en nærmest systematisk trakassering og hersing. Her skal ingen føle seg trygg, heller ikke avdelingssjef Arild. Alt som sies, av alle og til alle, blir tolket i absolutt verste mening og alle motiv blir trukket i tvil. De virvles inn i en språklig runddans der ingen kan føle seg trygg og der grunnen plutselig kan forsvinne under en. De tre utsettes og utsetter hverandre for en massiv nedbrytingsprosess. Slik kan en samtale gå:
Tor Christian (om Vidar): - Jeg syns han virker lykkelig.
Arild: - Ja vel, du tar parti! Hvis vi begge hadde kunnet føle avsky for ham, hadde i det minste det ført oss nærmere hverandre.
Handlingen foregår for en stor del innenfor de imaginære veggene av et kontor. Aktørene åpner og lukker døren, lener seg mot vegger og vinduskarm. Ikke noe av dette finnes, men «hørespillyder» og skuespillernes bevegelser og positurer skaper illusjon av at alt dette er der. Like uvirkelig er den «virkeligheten» trekløveret beveger seg innenfor, skapt som den er av et språk som ikke lenger kan bære sin egen tyngde.
Spørsmålet om personlig identitet blir til slutt nesten bare av akademisk interesse. En slik luksus er i ferd med å viskes ut, og man sitter med en stadig klarere fornemmelse av at dette er det «noen» som profitterer på.
Illusjonen om «utvikling» dør stille idet en forespeilet forflytning ikke blir noe av og vi til slutt er tilbake ved utgangspunktet. Trioen på utposten er rett og slett fanger, sperret inne i sitt mentale og språklige fengsel og kan manipuleres av en allmektig bedriftsledelse. Kjennetegn ved Transiteatret er engasjement og at de vil mye og har mye på hjertet. Denne gangen føler jeg meg overmannet, nesten voldtatt og lurer på om ikke litt mindre hadde gjort samme nytten. Ubehaget hamres inn med stadig nye, ganske treffende virkemidler, og de tre medvirkende gjør en gjennomført god jobb med å formidle uhyggen. Deres kollektive innsats er svært overbevisende.
Det vil trolig være for snevert å redusere stykket til en kritikk av den globaliserte kapitalismen med alle dens floskler og krav. Den er nok skyteskive nr. 1, men andre kan saktens òg føle seg truffet ...
ANMELDT AV JAN H. LANDRO
http://bt.no/bergenpuls/scene/article.jhtml?articleID=253228