[30.03.04] Etcetera om "Walk Cat, Walk!"

I begynnelsen av stykket sitter tre skuespillere på podiet; de stirrer anspent ut i salen. I det de begynner å snakke, er det som om de svarer på uhørbare spørsmål fra publikum. Forestillingen utvikler seg som en innovativ krysning mellom en personkonferanse, en Hollywood-parodi, en artistisk paneldebatt og en terapi-session for superstjerner. I Transiteaterets forestilling blir kunsten spredd som kalk over catwalken. Kunstneren sammenfaller med superstjernen som “vanlig menneske.” Resultatet er er en temmelig morsom koketterende skuespillertrio som hastig debatterer med sine løse sannheter og narsisistiske livsinnsikter. Ved siden av nærmest sjenerende uoppriktige scener hvor skuespillerene selger sine banale sjelerørsler som dyptgående kunstfilosofiske refleksjoner, presenteres en plagiaterende rekonstruksjon av enkelte scener fra en Hollywood krigsfilm. Musikerene reduserer de opprinnelige episke orkesterarrangementene som pinlig enkle melodier, og avmaskerer derigjennom den heroiske historien om selvoppofrelse, mot og sann kjærlighet som en absurd konstruksjon. Og slik - opprørt av de blendende bombastiske uttrykkene - blir den medrivende retorikken dekonstruert og revet i stykker. Den dubbede dialogen blir, gjennom å rykkes ut av sin kontekst, til et grelt eksempel på publikumsforføring. Også de emosjonelle “autobiografiske” historiene til “stjernene” kaster et parodierende lys på de autoreferensielle, intetsigende kunsteorier til en skaper som setter “opplevelsen” til konsumenten sentralt. I disse teoriene blir bare innrammingen av kunstverket igjen, hvor skjebner, og personlige traumaer, eller dyptgående vås av teorier prøver å gi verket autensitet. Transiteateret hanker på denne måten in to seirer. Gjennom å la to forskjellige betydningslag ligge over hverandre, haler Walk Cat, Walk! på en side den uforbedrelige supremiteten som emosjoner har innen mediene/mediaindustrien hvor den personlige bekymring for en spesifik helt brukes for å rettferdigjøre en hel krig. Men på den andre siden gjør forestillingen også en analyse av den overfladiske debattkulturern, hvor kunstens bestandeler blir redusert til kvadratmeter av kultivert kunstgress i våre egene “secret gardens”. Den artistiske prosessen faller i dette øyeblikk sammen med den aller mest individuelle autobiografiske utbasunering. I denne utbasuneringen faller den opprinnelige Hollywood-retorikken på en stikkende måte sammen med en forledende autentitetsdiskurs av nåtidens kunstner.Gjennom en innovativ bruk av dagens løpske komersielle formater, samt hastige magiske mellomscener, har Walk Cat,Walk! blitt en teatralsk spissfindig, og analytisk skarp forestilling.

Elke Van Campenhout, på trykk i "Etcetera" nr.90, Brussel-Belgia, februar 2004. (skrevet på bakgrunn av Tt-B sitt gjestespill med Walk Cat, walk! under Junge Hunde-festivalen i Antwerpen #5, desember 2003.)