Ambisjon

Relevans:Et samtidsteater med <åpne vinduer>

Teaterkunsten som en ”monade”, som et eget og selvforsynt univers av kunstproduksjon og kunstformidling, er en utbredt men like fullt (for teateret selv) farlig selvforståelse med dype røtter i norsk teater. Redselen for det ”utidig akademiske”, for det ”intellektuelle” og for det prosaiske og ’kunstfremmede’, er en holdning som – hvor mye den enn kan forståes og forsvares – over tid har ført en norsk scenekunst helt ut i randsonen av en styrende offentlighet. Sjelden - høyst sjeldent - står teater som selve premissleverandøren for en etisk, estetisk eller politisk diskusjon. Like sjeldent inntar teateret en likeverdig dialogrolle i slike pågående diskusjoner, eller fungerer som impuls – som igangsetter – for sosiologisk, psykologisk eller filosofisk (grunn)forskning. (Som teaterkunstner ser man seg her oftest stående med ryggen mot den parantesklammen som teater over år har skapt rundt seg selv.) En underlig situasjon oppstår derfor når en slik skjermet (og skjermende) scenekunst nå igjen – etter tiår med ironisk eksil – vil komme ”samfunnet i møte”, ”skape debatt”, ”spille en viktig politisk rolle”. For kunnskapssamfunnet er nå åpnere enn noen gang. Utviklingen av mediakunst og formidling har for lengst brutt ned de enkelte ’høyverdige kunstarters’ monopoler på kunstnerisk erkjennelse; scenekunst er ikke viktig, ikke vesentlig - a priori. Relevans – det være seg forskningsmessig så vel som politisk samfunnsmessig - kan ikke lenger påkreves eller gjøres hevd på, men må bevises, steg for steg, forestilling etter forestilling.

 

En slik grunnleggende ambisjon om relevans er ikke bare med på å bestemme innhold og form i de kommende kunstneriske prosjektene i 2008-2009. Videre er målet, så tidlig som mulig, å knytte det konkrete kunstneriske arbeidet opp mot fagmiljøer på en måte som kan være reelt bestemmende og utvekslende begge veier. Ambisjonen begrenser seg ikke her til å invitere enkeltforskere eller institusjoner til å sitte i panel, eller til å uttale seg eller bistå forestillingen i for og etterkant. Med utveksling og relevans menes langt mer at de sceniske prosjektene selv kan ta form av – og inngå i – en pågående og forpliktende oppdatert grunnforskning; synlig i og for en bredere offentlighet enn den som til vanlig har fokus på teater og på fri eksperimentell scenekunst. Utveksling på det kunstneriske arbeidets premisser, selvsagt, men like fullt med et kunstnerisk gehør som så langt som mulig er innstilt og åpent for dialog, konfrontasjon, innspill fra sentrale forskningsmiljøer innenfor media, kultur, medisinsk etikk og filosofi/vitenskapsteori. Vi tror ikke at en slik ambisjon om relevans vil gå på bekostning av kunstnerisk autonomi, av forpliktelse på håndverk og på kunstnerisk kvalitet – snarere tvert i mot. En følelse av relevans er en av de mest inspirerende og produktive en skuespiller, en regissør eller en scenograf kan oppleve. Et åpent vindu, det er i hvert fall våre erfaringer, forplikter og motiverer begge veier. Som en utadvendt teaterorganisasjon med et nært og godt utviklet kontaktnett så vel til sentrale forskningsinstitusjoner og enkeltforskere, som til større kunstinstitusjoner, tror vi at Tt-B nettopp har de forutsetninger – kunstneriske så vel som organisatoriske - som skal til for å være en scenekunstens katalysator i en slik prosess.

 

For Transiteatret-Bergen
Tore Vagn Lid, regissør/autor & kunstnerisk leder.