URPREMIERE PÅ FESTSPILLENE I BERGEN 2009:
Tore Vagn Lid`s ”Elephant Stories” vekker bred diskusjon om innhold, form og politisk relevans
Bergen,(15.06.2009):Festspillproduksjonen ”Elephant Stories” av Tore Vagn Lid har i etterkant av Festspillene vekket heftig diskusjon blant publikum og avislesere. Forestillingens problematisering av et menneske- og samfunnssyn som reises i lys av moderne genetikk og nevrovitenskap, skaper i disse dager en engasjert debatt om biologi, nye teaterformer og politikk i Festspillbyen.
”Stor vilje, manglende form”, og ”Jeg føler meg overlesset” skrev BTs anmelder Jan Landro i sin kritikk av stykket. (BT 30.05.)
På motsatt kant er det nettopp formens klarhet BAs anmelder Nils Olav Sæverås fremhever i sin svært positive omtale:
”Med sin bruk av audiovisuelle virkemidler, film og lydopptak, kan man trygt si at Tore Vagn Lid med ”Elephant Stories” hever sin spesielle form for totalteater til et nytt nivå.” (BA 29.05)
”Et kunstnerisk mesterverk” heter et av innleggene i den etterfølgende avisdebatten (Lars Magnus Rong) på trykk i BT 14.6. Leseren skriver videre:
”Jan Landro hevder å være forvirret og føler seg overlesset av informasjon. Han om det, og velkommen til vår multimediale tidsalder! Hovedankepunktet hans er likevel at stykket mangler form. Anmelderen synes å være blind og døv for stykkets klare form – som riktig nok ikke er en klassisk litterær fortellerteknikk.”
”Lid viser i ”Elephant Stories” hvordan flere fagfelt som medisin, psykologi, psykiatri, nevrologi, blir forvrengt og tas til inntekt for politiske standpunkt. Vår oppfatninger om menneskenaturen gjenspeiles i samfunnsdebatten og angår oss alle, uansett kunnskapsnivå og kilder.”
”Stykkets røde tråd følger opp en argumentasjonshistorie: Utsagn komponeres og blir en serie av argumenter. Argumentene er bl.a. sitater som representerer ideer som inngår i en motstående argumentasjonsrekke. Her er det ikke snakk om sitatteknikk i klassisk forstand, men kunstnerisk frihet til å følge en argumentasjonsrekke. Dette gir teatret en helt unik form og mulighet til samfunnsanalyse og refleksjon. Det gis ingen konklusjon. Det er publikum som selv avgjør om elefanten Topsy Mc Veigh skal henrettes, og her avsluttes stykket med en referanse til Stanley Milgrams berømte sosialpsykologiske eksperiment fra 1961.”
” For et teater som ikke ønsker å gå ut på dato gjelder det å ha relevans for sin samtid og våge å stille samfunnsaktuelle spørsmål. Det gjør ”Elephant Stories”!
***
Førsteamanuensis i filosofi, Anne Granberg, fremhever i sitt innlegg det filosofiske potensiale i oppsetningens form:
”Noe av det mest karakteristiske ved Lids oppsetninger generelt er at tilskueren alltid – nærmestt brutalt – tvinges til å tenke. Ingenting blir servert ferdigtygd eller entydig, og ingen skikkelser lar tilskueren dvele i en identifikasjonsposisjon. Snarere presenteres vi som tilskuere for en polyfoni som avkrever konstant refleksjon.”
”Noe av det jeg fant aller mest interessant i ”Elephant Stories” er at den i tillegg til en kritikk av denne typen biologisering av det sosiale også viser at det man skulle tro var uforenlige forestillinger om mennesket opptrer sammen i tilsynelatende harmoni: På den ene siden en biologistisk objektivering og på den andre en vekt på individets absolutte subjektive ansvar.”
”Stykket er slett ikke et angrep på biologene(...) men på et reduktivt menneskesyn som er i ferd med å utkrystallisere seg som generell tankeform. Slik sett er Lids oppsetning akkurat der et potent teater bør befinne seg; ikke bare på høyde med sin samtid, men et hestehode foran.” (BT 12.06.09)