Å forholde seg til virkeligheten

Av Guro Kleveland

Tirsdag og onsdag i neste uke er det visning av høstens store oppsetning på Transiteatret: Det psykologiske dramaet Maktens Anatomi.

Slik kunne man ha formulert det om Transiteatret i Bergen var plassert lenger opp i boulevardgaten og ikke fullt så nærme Puddefjordsbroen. Men Transiteatret er en av landets såkalte friteatergrupper og har ikke store revy- og musikalstjerner på medlemslisten. De inviterer isteden til "et innblikk i en pågående arbeidsprosess rundt konseptet Opus 1 - Maktens Anatomi". Grunnen til at forestillingen i denne omgang fremstår som en skisse er ganske enkel: Uten de store, kjente navnene og uten kassasuksesser å vise til på søknadene til Norsk Kulturråd og andre institusjoner, får de heller liten økonomisk støtte. 50.000 i driftsstøtte fra Bergen kommune dekker nesten et års husleie.

Om det er etterlevningene av den borgerlige tanken om fattige bohemer og kunstnere, eller om det er frykten for å tenke nytt som gjør at en så liten del av kunst- og kulturpotten deles ut til uavhengige grupper, vites ikke. Men det er verdt å nevne at frigruppene, som de kalles fordi de ikke er tilknyttet en etablert kulturinstitusjon, som regel sliter med å få konsentrert seg i tilstrekkelig grad om sitt kunstneriske arbeide siden medlemmene ofte må ha andre og betalte jobber ved siden av.

Form og politikk

Opus 1 - Maktens Anatomihar i seg et klart samfunnsmessig engasjement.

-Det vi er ute etter er å si noen om tiden vi lever i, å kritisere samfunnstrukturer og tendenser samfunnet nå bygges rundt. Skuespiller Tor Christian F. Bleikli har laget idé- og tekstutkastene til stykket sammen med regissør Tore Vagn Lid.

-Vi står for et politisk teater, et engasjert teater som vil sette et kritisk blikk på samtiden. Prosjektet handler om maktstrukturer i tv og media, om hersketeknikker, om vår tids ekstreme individualisme og Den Nye Økonomien - og det henger sammen med Fremskrittspartiets 28 prosent.

Transiteatret ble etablert i 1994. Fra å jobbe med klassikere har de vendt seg stadig mer mot å produsere eget materiale. I 1998 satte de opp Konserten - en stum enakter, hvor de eksperimenterte med syntesen scene/musikk. Ut fra det kom ønsket om å bringe teaterformen videre, å utvikle en strengere eller fastere form. Tore V. Lid har studert musikkdramaturgi og teater i Berlin og er engasjert i det selvbevisste, kritiske teateret. En av fremgangsmåtene er dialektisk monatsjeteknikk, sier han, og dialektikken er der for å sette søkelys på og kritisere saker, men ikke på en dogmatisk måte som i sosialrealistiske stykker fra 70-årene. Dramatikken må være åpen for tolkning.

Aktørene i forestillingen, foruten Lid og Bleikl, kommer fra forskjellige områder innen scenekunst. Ragnhild Gudbrandsen og Håkon Dahle er skuespiller, Camilla Skrede Johannessen er danser, Frode R. Vik er musiker og scenografen Patrick Maire er utdannet innen figurteater i Frankrike. To barn er også med, Ida og Henrik, som i et av scenebildene kommer inn talende som anakronismer i et gammelt maleri. Eller som to figurer tatt rett ut av førsteutgaven av et Ibsen-skuespill.

Opus 1 - Maktens Anatomier delt opp i ni ekspressive scenebilder. Hvert av scenebildene tar utgangspunkt i forskjellig grunnleggende forhold mellom mennesker sett i lys av deres samfunnsmessige tilknytning og funksjon. Men rollefigurene er ikke knyttet til navngitte karakterer som spiller ut et følelsesliv eller et tankesett en "lever seg inn i". De er stiliserte typer som representerer sosiale roller. Transiteatret arbeider i tråd med Brechts metode, der skuespilleren ikke levendegjør rollen som om den var et levd liv som kan røre tilskueren til frykt eller medlidenhet.

-Vi prøver å gripe tilbake til felles tendenser i 30-talls-avantgarden og arbeider i krysningspunktet mellom Meyerhold og Brecht, men med vår egen samtid som ståsted, ikke i et forsøk på å gjenoppta konkrete metoder som hørte en helt spesiell historisk og politisk tid til. Da blir det statisk og dødt sjablonteater. Vi driver med virtuost, fysisk teater med et klart kritisk, episk preg. Gjennom å bruke mange forskjellige sceniske uttykk sammen - dans, musikk, skyggespill, fortellerstemmen som kommer inn for å bringe oss videre i handlingen - bringes tilskueren ut av det vante og kan dermed se det gamle og kjente i et nytt lys. Tilskueren kan så erkjenne begreper og funksjoner i omgivelsene, ikke bare gjenkjenne dem.

Tekstmaterialet

Tekstmaterialet er, foruten fragmenter av Byggmester Solness, satt sammen av begreper og ord som blir stadig mer populære i næringssammenheng, og som overføres til stadig flere arenaer. -Det vi ser nå er en måte å forflate språket på, men samtidig late som om det som sies er det eneste fornuftige. "Den nye økonomien" har innført et overforbruk av visse begreper, sier regissøren Lid, -begreper som "fleksibilitet", "nødvendighet", "individualitet" ("vår konsernstruktur er helt avhengig av unike individer") og "rasjonalitet" ("men vi må si opp 46 prosent av arbeidsstokken da det er det eneste rasjonelle for å få mer power og strength i vår production line").

Kritikken er rettet mot språklige forskjønnelser som skjuler bedrifters hensynsløse og kyniske menneskesyn, som jobber mot solidaritet og med en helt vilkårlig individualisme, og som gjør selve vilkårligheten større og tryggheten mindre for individene. Teatret er en arena der man virkkelig kan ta stilling til hva som skjer rundt oss, og vise det uten å måtte bruke bare enda flere ord. Hensikten med vårt teaterprosjekt er å forsøke å gjenoprette bevisstheten i teatret; det skal kunne si noe om sosiale forhold, om samfunnet. Kunsten må ville noe.