Over ti etapper søkes det langs "den høflige terrorens" strategiske akser: Hva er det mulig, og hva er det ikke-mulig å si i et talkshow, eller for den saks skyld på en teaterscene? Hvilket språk, hvilke resonnementer overlever ikke ratingens tidssensur, og hvor settes grensene for hvor intimt intimintervjuet kan bli?

Scenisk Suite etter hoffkomponisten Robert De Visée

Jeg vil tro at de fleste som leser disse setningene nettopp har vandret opp teatrets smale trappesatser for å se et stykke teater - og det med rette. Likevel er det det å si til denne andre episoden, at den kanskje vel så mye er et stykke som må høres; en liten teatral konsert, skrevet som en duett mellom musikken i teateret og teateret i musikken. Derfor synger forestillingen like mye som den snakker og lytter like mye som den viser. Utsnittet - Esse est percipi er på denne måten – kunne man kanskje si - et teater med liten t, samtidig som den er en konsert med liten k: Et kortfattet og reflekterende mellomspill mellom Walk Cat, Walks (første episodes)støyende kulturindustri og siste episodes (Hverken offer eller bøddel)langt mørkere grunntone.

Når jeg for denne andre episoden har valgt å gjøre barokkens musikalske suite-form til teaterform, i en dialogisk stafett mellom theorbe (basslutt), barokkgitar, skuespillere, sangere og høytalere, gjøres dette ut fra en og samme motivasjon: En liten suite fra Robert dee Viseè - hoffkomponist hos Ludvig "Solkongen" - eksisterer den egentlig under trykket fra en klassisk musikkindustris senromantiske og storslagne klangideal? Den spinkle instrumentklangen, de små og forsiktige dansesatsene med sine klare formale og retoriske regler, hvor det nettopp ikke fortelles en stor- men flere små historier - har den lenger noe å formidle?

Ved å gjøre den sceniske episoden like mye til en stillferdig konsert - er håpet å la disse stemmene igjen (om enn bare for en stakket stund) komme til orde. Slik settes de i sammenheng med ‘dokumenter’ eller spor fra andre glemte (eller aktivt skjulte?) deler av en nær – men stadig fjernere forhistorie,- fra velferdsstatens gamle logoer til super-8 filmens flimrende og tapte fargenyanser. Det vinkes fra et falmende 70-tall, og i himmelen venter pub-quizet.(T.V.Lid)