- Anmeldelse -

Av Karoline Skuseth

Prologen finner sted i foajèen, på et tablå dekt av grønn filt med et leirbål, noen trestokker og et telt. Vi møter to speiderjenter og tre troppledere med gitarer, som etterhvert begir seg ut i Johann Sebastian Bachs Passacaglia. De to jentene resiterer fra et brev stilet til Karl M., forhåpningsfullt om hva fremtiden bringer. Lydkulissene tar oss med langt inn i skogen, til noe ensomt, forlatt og tidløst. Det er en troverdig situsajon, og illusjonen kunne vært der, men den blir bevisst aldri fullkommen. Gitaristene drikker av termokopper, gjør opp ild, henger en gammel kaffekjele over bålet - som i virkeligheten bare er noen blinkende lyspærer og røyken fra den ene tropplederens sigarett. Prologen er altså mer et bilde, en presentasjon av en situasjon der budskapet er viktigere enn det rent dramaturgiske.

Postapokalyptisk

Vi ledes inn i neste sats, kalt Ressentiment - Pavene til en død prinsesse - et postapokalyptisk eksperiment. Det blir raskt tydelig at vi er en del av noe større, og at vår tilstedeværelse her har en betydning, reduserte som vi er til enkeltindivider i en homogen masse. Vi er omgitt av scener på alle kanter, skjermer, instrumenter og tekniske innretninger skaper en følelse av en slags romstasjon av type Solaris. Et bur med forsøksmus avdekkes, en modell av rommet vi sitter i. For å få med oss alt som skjer foran, bak og rundt oss, snur vi oss på stolene - og blir med ett de forvirrede musene i buret. De tre skuespillerne beveger seg mellom de ulike stasjonene i høyt tempo, og skifter roller som ansvarshavende og utsatt, men irettesettes konstant av en høyttalerstemme, presentert som Kandidaten. Lydteknikeren og gitaristen kommer også med velmente innspill, med selvfølgelig autoritet.

Det refereres til gamle dager, før det sluttet å snø, og lengselen er ikke vanskelig å spore. Forskernes hverdag består av oppvisninger i innlærte kilojoules og eksperimenter i betinget læring, tilsynelatende uten mål og mening, et sted langt inne i "Født sånn eller blitt sånn"-land. Utvalgte tilskuere får utdelt rytmepinner, alle blir bedt om å klappe, holde en enkel takt, gjøre jobben vi er der for å utføre. Når vi senere blir bedt om å rapportere antall slag i takten - var det nitten? - får vi ikke lov til å svare, forskerne avløser oss velmenende fra vårt ubetydelige lille bidrag, som om de var nordkoreanske turistguider.

Fritt valg?

Det gjøres mange eksperimenter basert på frihet i forhold til skolevalg, og et konkluderer med at "om karakterer er bestemt av karakter og medfødte evner, er valget da fritt?". Det rettes kildekritiske øyne mot testene, et gryende opprør synes i horisonten, men forsvinner like fort som det blusset opp. Er det testene som virker på mennesket, eller mennesket som virker på testene? Kandidaten, som fremstår som en trekasse med høyttalere på et stativ med hjul, tillegges menneskelige trekk - blant annet i en scene der han "går tur" med en av de kvinnelige skuespillerne. Dette reduserer menneskets betydning ytterligere - om maskiner også kan tillegges slike funksjoner, har da mennesket egentlig livets rett? Med spørsmål som dette er det svært tydelig at Ut, ut i det grønne henvender seg til tilskuerens intellekt, i fotsporene til Bertolt Brecht og hans teori om fremmedgjøringsteknikk.

Tore Vagn Lid er kjent for å legge svært stor vekt på det audiovisuelle, dette likestilles ofte med andre elementer som tekst og scenografi, om det ikke overtar førersetet fullstendig. Tidligere nevnte barokke stykke av Bach går hånd i hånd med både reggae og techno, ofte med raske vendinger. På tross av stilartenes ulikheter får musikken alltid en forsvarlig funksjon - hovedsaklig på grunn av konnotasjonene sangene bærer. Vagn Lid oversetter også gjerne moderne poplåter til klassiske vokalarrangementer, og leker med lyd kombinert med mening - eksempelvis når han lar en av skuespillerne synge om Attention Deficit Hyperactivity Disorder i de eksakte tonene a d h d. Forholdet mellom individ og masse defineres også ofte av lyd, særlig ved bruk av synkron tale og sang, men også bevegelse.

Intuisjon

I intermessoet tilbake i foajèen har de to speiderjentene begynt å se livet med nye øyne, og resiterer fra et nok et brev til Karl M. at intuisjonen går forut for intensjonen, systemet er biologisk. Saken later til å være avgjort. Så forflyttes vi plutselig tilbake til nåtiden, idet en ung jente i treningstøy henter oss inn til den siste satsen; PolyfoniaVariasjoner. Vi kommer inn i et ganske nakent rom, der den eneste scenografien er et treningsapparat, et speil og et forheng. Lydkulisser brukes til å avgjøre hvor vi er, i store deler av satsen på et usynlig bad eller i en garderobe tilknyttet et ungdomsdiskotek. Vi møter tre ungdommer og utfordringene de har med å ta de riktige valgene, både i forhold til skole, kjærlighet og helse - konstant instruert av en myndig høytalerstemme, som brikker i et spill der avgjørelser tas etter lyst og humør. PolyfoniaVariasjoner har blitt spilt i Bergen en rekke ganger tidligere, og skifter naturlig nok karakter når den nå inngår som den siste og avsluttende satsen i en større komposisjon. Tidligere har publikum blitt inkorporert i "den dømmende massen", mens man denne gangen fikk beholde sin rolle som betrakter fullt og helt - overraskende i og med at man fikk en så klar funksjon i Ressentiment. Om dette var tilsiktet, at man plutselig fritok publikum for alt ansvar, er det vanskelig å se noen klar motivasjon bak det. PolyfoniaVariasjoner forandres også etter hvilket publikum det har, og møtte denne gangen et lydhørt og respektfullt publikum, beredt til å ta scener som en hysterisk-intim sexscene med et blikk forbi det åpenbare.

Etter tre timer med store spørsmål kunne man føle seg som utsatt for en utmattende mental treningsøkt, men ved godt mot tross den til tider dystre tematikken. Man kan nesten spørre seg om publikums utholdenhet var et poeng i seg selv, og kanskje også om hva de blå reagensrørene med væske man fikk utdelt i intermessoet egentlig inneholdt...

Les også Karoline Skuseths anmeldelse av Polyfoniavariasjoner som ble framført i Bergen i mai i år Her.