Hovedpersonen i Opus 1. Maktens Anatomi er langt på vei et språk.  -Ikke bare forstått som økonomenes 'rollouts' og 'crusades', konsulentenes og ledernes 'effektivisering', 'rasjonalisering' og 'fleksibilisering', men et språk som også omfatter talemåter, kroppsholdninger og setningsmelodier. 'Maktens Anatomi' har derfor blitt til språkets anatomi: Fra Bi til Gielemunden og Kiese, fra Dagens Næringsliv til Økonomisk Rapport, kan det i søket etter den "Nye Økonomien" spores en helt ny poesi ; et språklig landskap som kunsten ennå ikke har rukket å gjøre til sitt eget. "Switschene våre er skalerbare til det uendelige", ropes det fra en kant, med et alvor og en innlevelse som går teaterscenen en høy gang. "Det vi opplever nå er et ekstremt crusade, en enorm rollout", svares det fra en annen. Og som i romantikkens lydmalende natur-poesi, strekker et vakkert landskap seg ut; målet er nådd, horisonten er idyllisk. "Istiden er over, sol blomster og varme", noterer et økonomisk tidsskrift på lederplass og feirer forvitringen av velferdsstatens kollektive 'tvang' i den individuelle frihetens navn. Men bak glansbildene av fleksibilitet, effektivisering og innovasjon, kamufleres samtidig en stadig sterkere vilkårlighet: På den ene siden omgir den "Nye Økonomien" seg med humanistiske ideal som økt verdiskaping, rasjonalitet og frihet til selvbestemmelse, mens den samtidig synes å overgi mennesket og menneskelige grunnforhold til det økonomiske profittidealets iskalde kalkuleringer. Derfor har forestillingen tatt motsigelsen - eller paradokset som utgangspunkt. Spørsmålet om form har blitt til et spørsmål om (for)-mål. Håpet er å framvise sosiale grunnforhold, ikke så mye som enkelttilfeller, men mer som avdekte fellestrekk- handlings og holdningsmønster. Heller enn enkeltkarakterene og deres såkalte 'naturlige utvikling', forsøker Maktens Anatomi å se rollene på scenen som samfunnsroller, den enkelte karakteren som enhetlige karaktertrekk og konfliktene mellom dem som samfunnsmessige konfliktmønster.
Fra regissørens/dramaturgens blikkvinkel har det blitt viktig å la vilkårligheten, omslagene og uforutsigbarheten i kjølvannet av den 'Nye Økonomien' få komme til uttrykk i selve teaterformen. Derfor finnes det i Maktens Anatomi ingen enkelt 'historie'. Fortellingen erstattes av klippet, og den 'naturlige' linjen har måttet vike grunn for fragmentet. Likevel står de ni scenebildene i et nært innbyrdes forhold til hverandre: Inspirert av den klassiske musikkens 'variasjonssats' -eller 'Variasjoner over et tema', har min grunnide vært å låne fra musikken til teaterscenen. Fra et åpningsbilde som presenterer et 'tema', svarer de påfølgende scenebildene opp med sine 'variasjoner'. Til grunn ligger en undersøkende ambisjon : å fra ulike sider og med ulike virkemidler forfølge og belyse et Tema av språklig, av kroppslig eller av situasjonsmessig art; et tema som kan hende ved første blikk oppleves som velkjent og uproblematisk.

I en situasjon hvor medmenneskelighet er blitt en salgsvare, ærlighet en egnet salgsstrategi, og idealet om frihet til en samtidig oppfordring om undertrykkelse av medmennesker, er håpet at teateret på denne måten- om enn beskjedent - kan bidra til fremvisning og kritikk.