Stemme: Det hele er svært lite dramatisk. Med det mener jeg at det egentlig er temmelig enkelt. Men det er ikke mindre alvorlig av den grunn. Hadde det bare skjedd noe. Vet du, av og til savner jeg dramatikken. Savner det dramatiske. Slik at jeg i det minste kunne ha sett, og dermed kanskje også forstått hva som plager meg. Forholdt meg til de tingene som motiverer det jeg gjør og sier, ja, som også motiverer (det føles i hver fall slik) det at jeg har tatt initiativ til denne samtalen - til dette møtet.
En sirkuselefant braser inn i en menneskemengde og kvester tre personer, eller noen går amok med et gevær – ja i det minste bare skyter vilt rundt seg med en luftpistol på en sydhavsstrand, eller i et kjøpesenter. Da ville man bli urolig, kanskje til og med redd. Men man ville visst hva det var man var redd for, man ville visst retningen til urolighetene, skjønt pulsslagene. Og man ville – det føler jeg meg ganske sikker på - dersom man overlevde, dersom man ikke ble skadet (eller kanskje til og med dersom man faktisk ble skadet, men likevel overlevde) føle en lettelse når alt var over.
Jeg vet at mange vil mislike meg for det som kommer til å skje. Kanskje til og med så sterkt at man vil angriper meg for det. (Vel, da skjer det i det minste noe!) Men jeg kommer uansett ikke til å lyve for meg selv – jeg kommer uansett ikke til å føre inn jordskjelv, eller slippe løs mordbranner. Og dersom jeg likevel skulle komme til å lyve, vil det være ubevisst, noe som kommer dypt nedenifra, fra mørket, og som ligger utenfor min rekkevidde.
Så, hermed er du advart.
(Prolog til "Hverken offer eller bøddel– Utvidelse av Kampsonen" av Tore Vagn Lid)
Audiovisuelle utvidelser av kampsonen :
Med forestillingen ”Hværken offer eller bøddel – utvidelse av kampsonen” (tittelen henspeiler på et essay av Albert Camus), har målet fra min hånd ikke vert å ’sette opp’, eller å ’dramatisere’ Houellebecqs roman , men heller forsøke å hente ut og å presentere noen sentrale passasjer og resonnementer fra teksten som en viktig bestanddel i en mer omfattende scenisk helhet av lyd, lys, video og egne tekster. Ved slik å sette Houellebecqs kompromissløse tekstblokker inn i nye sceniske, visuelle og – ikke minst – musikalske kontekster, er ønsket å kunne hente ut, forstørre, motsette seg og dermed kanskje også å oppdage nye dimensjoner og klangbilder ved en ( i det minste for meg) viktig romantekst. I skyggen av hans mer berømte romaner som ”De elementære bestanddeler” og ”Plattform”, er det interessant hvordan Hoeullebecq her – så tidlig som i 1994 – når inn til grunnleggende innsikter og erfaringer i en ’kampsone’ forkledt som fleksibel nytelsessfære; et skremmende scenario som nettopp har en dramatisk gnist, uten opprinnelig å være ment for scenen.
(Tore Vagn Lid 2005)
