Material til oppsetningen av Mann = Mann i Stavanger
Av Tore Vagn Lid (regi, musikk & audiovisuelt konsept)
* publisert i programheftet til forestillingen Mann = Mann, Rogaland Teater, Premiere 11.04.08

”Lar det seg virkelig gjøre, Uria? Å forvandle en mann til en helt annen mann?”

Forvandlingen av det ganske så alminnelige mennesket Galy Gay i Kilkoas militærbarakker – et ”lystspill”
 I den unge Bertolt Brechts fabel - med den ironiske undertittelen "lystspill" - utstyres den enkle pakkhusarbeideren Galy Gay med et høyst overkommelig oppdrag: På ordre fra sin kone legger han en morgen i vei for å kjøpe en fisk. Rundt ham - i det eventyrlige Asia - er den
store krigen i anløp. En avdeling soldater har ikke bare gjort seg skyldige i innbrudd og ran av et indisk tempel, men har også mistet sin fjerde mann under udåden, og står derfor i akutt fare for å bli avslørt av sin usedvanlig brutale sersjant ved peletongen samme kveld. For å unngå  henrettelse, må altså en mann erstatte en annen mann, og slik har det seg at vår troskyldige helt vikles inn i et sosialt eksperiment hvor det mennesket som om morgenen gikk ut for å kjøpe en fisk, kvelden etter er bygget om til den suverene krigeren Jeriah Jip.

Bertolt Brecht og Mann = Mann: Bakgrunn
Helt siden jeg - som student i Berlin sist på 90tallet - stiftet bekjentskap med Bertolt Brechts ungdomstykke Mann ist Mann, har teksten hengt med meg som noe av mest interessante fra den tyske dramatikerens hånd. Som representant for et politisert teater, har Brecht lenge vært underspilt i norsk teater. For meg har dette hele tiden vært problematisk, fordi jeg nettopp hos Brecht har sett ansatser og tilnærmingsmåter som har betydd mye for meg selv som regissør, og for tiltroen til teaterrommet som et kritisk – eller enda til politisk - erfaringsrom, med muligheter som avgjørende skiller det fra andre ”kunstrom”, fra utstilingen - over konsertsalen og til kinomørket.
Innenfor en norsk teaterkontekst er Mann ist Mann et svært lite kjent manuskript. Den viktigste grunnen, tror jeg, er at dette er et Brecht-stykke som med sin lette og artistiske form ikke passet særlig godt inn i det norske 1970tallet og det dominerende synet på ”politisk teater” som sosialrealistisk og oppbyggelig kunst. En annen – og her er vi ved kjernen av det jeg ser som stykkets originalitet og kvalitet – er at Brecht nettopp her drister seg til å snu på hodet noe som nærmest har vært en grunnlov i teateret i flere hundre år; forestillingen om personlig utvikling og personlighet som noe indre og grunnleggende.

” Selve personligheten blir lagt under lupen, man kommer individualiteten nærmere inn på livet. Det blir tatt alvorlig grep. […]Hva sier Kopernikus? Hva beveger seg? […]Bordet, benken, vannet, skohornet, alt er relativt. De, enke Begbick, jeg… relative. Se meg dypt inn i øynene, enke Begbick, et historisk øyeblikk. Mennesket står i sentrum, men bare relativt.“

Mann = Mann: Hva skaper en personlighet?

Berlin midt på 1920-tallet. Dette er ekspresjonismens - det personlige uttrykket - og de "store følelsenes" tid. Den virkelige verden er vår indre og subjektive verden; det ensomme individet - enkeltkarakteren - er fremdeles universets midtpunkt.
Snudde vitenskapsmannen Kopernikus virkeligheten på hodet når han sjokkerte samtidens lærde med å hevde at solen - ikke jorden - var universets sentrum, og at det derfor var jorden - ikke solen - som snurret i bane, er Mann = Mann Brechts svimlende forsøk på en "kopernikansk vending" i et teater som for ham var gått i lås. I det som skal bli et av hans første teaterforsøk, ber han oss (fra teaterscenen) ta stilling til følgende sosialpsykologiske eksperiment: "Herr Bertolt Brecht hevder at Mann = Mann, og det er noe alle kan. Men Herr Bertolt Brecht kan også bevise at man kan gjøre uendelig mye med en mann. Som en bil, blir heri kveld et menneske ommontert, uten på noen måte å bli redusert." Slik følger den unge dramatikeren (og filosofen!) opp – og tar konsekvensene av - den mistanken som kameraten – teaterregissøren Erwin Piscator – gjorde seg noen få år tidligere som tysk soldat i de gjørmete skyttergravene ved vestfronten:
”Min tidsregning begynner 4 august 1914.
Fra da av stiger barometeret:
13 Millioner døde
11 Millioner invalidiserte
50 Millioner soldater som marsjerer
6 Milliarder skudd
50 Milliarder kubikkmeter gass
Hva er da ”personlig utvikling”? Ingen utvikler seg da ”personlig”. Da er det noe annet som utvikler ham.”

Oppsetningen i Stavanger: Er Mann = Mann i dag?
Over åtti år har gått siden Brechts ”kopernikanske vending”, og med det samtidig over åtti år med eksplosiv teknologisk, økonomisk og samfunnsmessig utvikling, en prosess som har trengt – og som trenger – dypt og grunnleggende inn i hver nervetråd av vår virkelighet og selvforståelse.  Bertolt Brecht og Galy Gays verden er ikke lenger vår verden; det industrisamfunnet som var klangbunnen i 1925, er for lengst blitt gammelt. Så hvorfor altså velge Brecht nå?
Se på tittelen en gang til: For meg er det eneste avgjørende spørsmålet – og det spørsmålet som min oppsetning i Stavanger står og faller på – dette ene: Har Brechts formel M = M (Mann = Mann) noen gyldighet på et samfunn og en ”personlighet” hinsides Brechts horisont? Min mistanke som regissør trekker så sterkt mot et ja, at jeg ønsker å stille eksperimentet med Galy Gay opp en gang til, men denne gang på helt andre premisser. Selve forestillingen blir derfor å se på som en test. Svaret på testen kan bare avgjøres av dem (av dere) som setter av en vårkveld på Rogaland Teaters store scene.

Ny mistanke: medieindustri = meningsindustri.
Det som interesserer meg – og som har lagt premissene for denne testen – er ikke lenger Brechts mekaniske menneske – ikke mennesket som en bil eller en motor, slik noen vil huske det fra Charlie Chaplins filmer fra samme tid. Spørsmålet som skal stilles blir derimot hvordan personlighet og identitet skapes og omskapes i et samfunn som nå ikke lenger er dominert av tungindustri, men desto mer er gjennomtrengt av media-industri og kulturindustri, fra TV2s valgstudio, til Tv og filmindustriens strategiske manipulasjon av tanker og følelser.  Hovedpersonen i min oppsetning blir derfor langt på vei et språk – et retorisk kraftfelt som stadig mer perfeksjonerer sine virkemidler, det være seg i ord, lyd eller bilde. Om Mann fremdeles er lik Mann blir dermed til spørsmålet om hvor langt mediesamfunnet er i stand til å demontere og ommontere identitet, skape personlighet og dermed også – til syvende og sist - skape politikk ved å skape oss som politiske mennesker.
 Med Brechts stykke som utgangspunkt har jeg ønsket å forfølge mistanken: er det en mulighet for at vårt politiske følelsesliv, våre meninger og preferanser i stadig større grad er å se på som restprodukter fra en medieindustri som har gjort politikk, ideologi og valg til en selvforsterkende og uforpliktende vareproduksjon?  Når konflikt, meningsbryting og diskusjon ikke lenger er motivert av opplysningstrang og offentlig ansvar, men av kalkyler for seertall og annonseinntekter, kan det da tenkes at P = P, at politikk er lik politikk, at meningens og holdningens innhold og konsekvens er underordnet og likegyldig, så lenge de kan skiftes ut som forbruksvarer flest? Og da til slutt: Hva vil det (politisk) innebære dersom jeg har rett i en slik mistanke; rett i at medieindustri er blitt meningsindustri?  Påstanden til soldaten Uria Shelly – fra Brechts stykke – kan kanskje da gi fornyet gjenklang mellom veggene på mediehusenes styrerom:
"Enhver kan naturligvis innta en ny mening. En mening er temmelig likegyldig. En rolig mann kan enkelt ta over to eller tre andre meninger." (s.36-7)

Mann = Mann som visuelt hørespill: Teater som musikk – musikk som teater
”Soldat : Men tror dere virkelig at han vil ta det der for en elefant?
Uria: Det sier jeg dere: han vil ta dette for en elefant. Han ville tatt denne ølflasken her for en elefant, dersom noen pekte på den og sa: jeg vil kjøpe den elefanten der.”

Når en grunntanke bak forestillingen i Stavanger altså er å ”bytte ut” det retoriske kraftfeltet som på 1920tallet virket på Galy Gay, med den kampsonen av språklige, visuelle og auditive krefter som designer rommet for vår tids Galy Gayer, bestemmer også det hvilke former og virkemidler oppførelsen skal ta i bruk. Slik utspilles i Stavanger Brechts eksperiment i et rom hvor musikk, video og lyd er like viktig som tekst, og hvor det man hører er like viktig (evt. uviktig) som det man ser. I tillegg til Paul Dessaus originale musikk –her i et arrangement for tre musikere – har jeg skrevet ny musikk som gir kor og skuespillere en utvidet musikalsk rolle, samtidig som musikerne har fått et utvidet scenisk ”mandat”.
En gjennomgående tanke bak oppsetningen er fra min side å nærme meg Brechts tekst gjennom det jeg har kalt for et ‘visuelt hørespill’, hvor lyden og det musiske spiller en utvidet rolle både fortellermessig (som hørespill/radioteater)og i form av en scenografi som mer er og bygget opp av lyd enn av ting, og hvor scenebildet blir til et utgangspunkt eller grunnmur for lyden. Slik, håper jeg, kan bildene av Mann = Manns kantiner, jernbaner og templer tar form (eller trer fram) på like mange måter som det finnes lyttende publikum i teatersalen. Håpet er å åpne opp et flerstemt og musikalsk teaterrom, hvor det man hører ikke nødvendigvis alltid svarer overens med det man ser.

Klangbunn for eksperimentet: Aschs test om tilpasning
På 1950tallet, 30 år etter Brechts Mann = Mann og i kjølvannet av fascismens massebevegelser i Europa, ønsket den jødiske psykologen Solomon Asch å bevise at det gikk en grense for hvor langt et menneske kunne ”tilpasses” omgivelsene. En gruppe studenter ble invitert til å delta i en ”visuell test”. Asch holdt opp plansjer hvor det var tegnet like streker (linjer), men med ulike lengder. Oppgaven lød: Si høyt i rommet om strekene som blir vist er kortere, lengre eller like lange som den målestokken som blir holdt fram. Blant studentene satt noen som var instruert til å gi konsekvent gale svar. Asch – som hadde trodd at bare kontrastene var klare og entydige nok, ville svarene være entydige og konsekvente – oppdaget å ta feil: I de tilfellene majoriteten av studentene i rommet gav et avtalt feil, svarte så mye som 37% av testpersonene det samme som majoriteten – også der majoriteten svarte at to streker var like som i realiteten skilte seg fra hverandre med flere centimeter. En kontrollgruppe av studenter som fikk svare uavhengig av majoritetspresset hadde ingen vansker med å peke ut de ulike lengdene.

Når jeg ser Brechts Mann = Mann i lys av Aschs eksperiment (og omvendt), er det ut fra en ”personlighets” potensial til forvandling (omskaping) innenfor et sosialt rom hvor vi alltid er prisgitt andres stemmer, det være seg språklige, musikalske eller visuelle.  Spørsmålet er om ikke nettopp teateret selv er et slikt rom, slik at vi – dersom vi i fellesskap mellom scene og sal lykkes i å bygge Galy Gay om til krigsmaskinen Jeria Jip – også kan komme på sporet av de kreftene som i neste øyeblikk virker med i ombyggingen av oss selv. Til det bedre – eller til det verre? Det spørsmålet får stå like åpent som Galy Gays eget resonnement:

”Og har jeg ikke sett på denne elefanten
Lukker jeg – hva meg selv gjelder – det ene øyet,
Og fjerner det ved meg som ikke er ønskelig, og er da
Sympatisk.“

TVL /

Foto: Emile Ashley