Maybe it’s too nice? - et visuelt hørespill etter Richrar Dressers ”Under Beltestedet

Regi, Tekstbearbeidelse og audiovisuelt konsept: Tore Vagn Lid
Lyd-design / teknikk: Thorolf Thuestad

Skuespillere: Tor Christian F. Bleikli, Vidar Magnussen og Arild Vestre

Scenografi: Marte Ekhaugen

Video: Simen Grankel

Premiere på Studio Bergen 20.april 2004

Forestillingen er produsert med støtte fra Norsk Kulturråd, Bergen Kommune og Fond for lyd og bilde, og er produsert i et samarbeid med Den Nationale Scene (teknikk) i Bergen og BEK (Bergen senter for elektronisk kunst)

PROGRAMTEKSTav Tore Vagn Lid

Sceniske refleksjoner over en frosset fleksibilitet:

"<Hva er sannhet?>, spottet Pilatus, og han gadd ikke en gang å vente på svar." (J.L. Austin)

Der Pilatus ennå kunne gå, står karakterene i Maybe it's too nice? (skår)fast i et nytt arbeidsmarkeds (og en ny økonomis) vidåpne og gjennomfleksible kontorlandskap. Ingen vegger, ingen dører, ingen faste plasser - alt er fleksibelt, og alt kan allokeres - også sannheten.
Som scenisk ‘feltstudium’ forsøker forestillingen å nærme seg dette ’nye’. Ikke som refleks eller ‘speil’, men som sceniske refleksjoner over et trist tema.

Hverken offer eller bøddel - Dresser som ‘visuelt hørespill’
Som material for det ‘visuelle hørespillet’ har jeg valgt amerikanske Richard Dressers vesle drama fra 1995, "Below the Belt". Det som lenge har fascinert meg ved Dressers komedie, var (og er fortsatt) tekstens potensial som ‘seismograf’ - som forvarsel om noe som kommer til å komme; en svak rystelse, som knapt nok kunne høres (og som derfor fikk ernære seg fritt) gjennom det norske 90-tallets selvtilfredse ironi, og som i dag mer og mer er blitt til maktpolitisk praksis.
Men "Maybe it's too nice?" er samtidig også et motstykke til Dressers tekst, et scenisk forsøk på å sette den tradisjonelle dramatiske fabelen kritisk på prøve. Gjennom eksperimentet med det jeg har kalt for et ‘visuelt hørespill’, forsøker forestillingen derfor å løse språket ut fra Dressers (strategiske) enkeltpersoner, og gjøre det til hovedrolle i et rom uten virkelige aktører: De tre på scenen er hverken ofre eller bødler - samtidig er de (eller de blir tvunget til å være?) begge deler. Helvete er ikke lenger (som den gang hos Sartre)‘de Andre’. Helvete er i - eller er - selve språket:
Arbeidsleirens og tvangsarbeidets jerngitter har funnet nye former, og blitt til setningsmelodier og språkfigurer i et bedriftsøkonomisk vokabular som overskrider stadig nye nasjonale og private intimsfærer. Effektiviseringens, allokeringens og fleksibilitetens tryllesirkel gjør fluktrutene vanskeligere, fordi den overnasjonale privatiseringen også er blitt til en privatisering av private ‘rom’:
For den gjennomfleksible personligheten (også for dem vi møter på scenen) kan en slik situasjon frambringe en særegen form for agorafobi,- en klaustrofobisk grunnstemning midt i den grenseløse økonomiens vidåpne ‘kraftfelt’.
I det visuelle hørespillet er dialogen derfor i mindre grad original enn den er sosial: Teksten røves fra mennene i Dressers drama og settes i flytende stafett-bevegelse mellom scene og filmlerret, mellom teater og reality-tv og mellom mannlige og kvinnelige protagonister. En setning (eller en strategi) som begynnes av en rolle på scenen, fullføres av en kvinnelig medspiller i Reality-bunkeren. Slik gjøres det her et forsøk på å åpne opp teaterrommet for en bevegelse som for lengst har gjort seg gjeldende utenfor: I ny-liberalismens gullalder er grensene mellom arbeidsplassen og den nye  tv-underholdningen  flytende; kampsonen er utvidet og blitt til selvforsterkende underholdning. Også i reality tv's betonghus, fristende øyer og krevende farmer er kravet til fleksibilitet blitt et absolutt krav: Ingenting er arbeid - og alt er arbeid, slik alt og ingenting kan være økonomiske kalkyler; fra den vennskaplige gesten til det strategiske samleiet.  

Personligheter på drift i et språk hvor det eneste sikre er en følelse - en grunntone - av usikkerhet.
I individualismens, kortidskontraktenes og effektiviseringens ‘alles kamp mot alle’ er paradoksalt nok tvilen, usikkerheten og redselen en av få ting man synes å ha felles. Og når man ikke lenger kan snakke, når hvert ord - hver minste ytring kan være ment som, eller bli oppfattet som strategiske kalkuleringer - da synger man (eller gjør i det minste på scenen et forsøk på å synge) - trist og trestemt. Som et andre material for forestillingen, har jeg derfor likestillt Dressers tekst med ulike musikalske arrangement. I G.F Hendels mollstemte barokkvariasjoner og i Jim Dimonds sentimentale (og nesten glemte)80-tallsslagere, klinger det fra scenen en trist undertone om noe som kunne ha vært - var - eller kunne ha blitt.
Etterord
Det postmodernes flytende strøm har begynt å fryse til. Mot den for litt siden så speilblanke overflaten anes skarpe linjer og stivnende kanter. Der det ikke lenger flyter (for visst flyter det ennå!) sees nå krystaller og mønster, som igjen - for dem som tør å se utover -  stivner til omrisset av vakre men knivskarpe strukturer. Globaliseringens varme er samtidig kald: I 2004 fryser Heraklits elv; vannets bevegelse blir en bevegelse i stillstand. Fleksibilitet blir til en frosset fleksibilitet. Underteksten er  malstrømmen som låser foten fast mot bunnen. Og alt tyder på at det vil bli kaldt -  lenge.
(T.V.Lid. 2004)