Forandre teateret, for det trenger det!
Av Dr. Dirk Pilz
Tysk kritiker, til juli 2007 redaktør for Theater der Zeit (Berlin). Skriver bl.a. for Neue Züricher Zeitung, Tip (Berlin) & Nachtkritik.de
Bergen/Norge, 1. Juni 2007.
Forfatteren selv var ikke sikker. Ennå kort tid før sin død nedla Bert Brecht et oppføringsforbud for ”Die Maßnahme”. Han fryktet at stykket kunne misforstås som et stalinistisk terrordrama. Ikke uten grunn – slik det siden har vist seg. Samtidig betegnet han – i en av sine siste samtaler – ”Die Maßnahme” som et framtidens teater. Muligens har han også rett i det. Hva er ”Die Maßnahme”? Kommunistisk propagandamakkverk eller et framtidsrettet, radikalt musikk-lærestykke?
Gjennomlyst
Og så kom det nå, i Bergen og Norge, til en skandinavisk førsteoppførelse av "Maßnahme". En oppførelse som framfor alt gjorde det mulig å erfare, at like lite som Brechts tekst lar seg redusere til det rent innholdsmessige, lar Eislers musikk seg redusere til rent formale kvaliteter. Musikk og tekst inngår i et tett dialektisk forhold. Man må lære seg å se en parabel som en parabel, og ikke som et ”naturlig forløp”, har Eisler en gang sagt i sammenheng med "Maßnahme". […] Oppførelsen av "Maßnahme" i Bergen lykkes med dette gjennom enkle midler: Alt, denne kvelden, – iscenesatt av Tore Vagn Lid – sikter mot å tydeliggjøre dette ”(fram)viste” (Zeige-Charakter) ved forløpet.
Rundt en liten og tom spilleflate – i et amfi av tre - sitter publikum på harde benker. På gulvet vises et omriss; det symboliserer handlingens univers, byen Mukden, hvor i fra fire agitatorer vender tilbake for å rettferdiggjøre den unge kameratens død. Kameraten ”ville det riktige, men handlet galt”. Mottakelseskomiteen er representert av et ”kontrollkor”, som i oppførelsen i Bergen er blandet med publikum og delt opp i et dobbeltkor som tidvis står, visker og som gjør alle til deltakende. Her finnes ingen ”utvei”: Alle er gjort til del av det scenisk framviste, også orkesteret som er plassert rundt i scenerommet. Slik får man handlingen tett innpå. Man ser agitatorene i sitt arbeid med å spre kommunistiske ideer i Kina. Ser hvordan den unge kameratens medfølelse og aksjonisme slår feil. Ser hvordan de medsammensvorne blir mer og mer rastløse, til de til slutt går til den ytterligheten å ta livet av sin kamerat. Det skjer i en scene som halvveis spilles ut på scenen, og halvveis på video:
De fire skuespillerne sitter foran et lerret som viser snøfall, krigsbilder, natt og en benk i en park hvor de fire synes å ha funnet sin plass. Mordet – forholdsregelen – plasseres dermed på knivseggen mellom skuespill og realitetsbilde. Det vil si: Handlingen, slik den her er gjort avhengig av det betraktende øyet, rykkes ut og forflyttes i det den lades med en virkelighet som heller ikke selv er ”virkelighet”, men nettopp bilder – aspekter av virkeligheten.
Et kontrolleksperiment
Det er denne oppførelsens dialektiske metode: Den henter hendelsen inn i over(gjen)kjennelighet på den ene siden og rykker den ut til det allmenne på den andre.Dette gjelder også spille- og syngemåten til de fire agitatorene. De veksler hele tiden mellom abstraksjon og innlevelse, snakker norsk mens koret synger på tysk (og norsk), siterer de storspilte gestene for deretter umiddelbart å trekke dem tilbake. Tilskueren blir satt i en spenning av identifikasjon og refleksjon – hjernen setter hjertet i bevegelse og vise versa. Slik utgår det fra denne kvelden heller ingen entydig holdning, fordi det tilfellet som her behandles nettopp ikke tillater en slik holdning. Følgelig ser man her: Et eksperiment. En test, også av det episke teateret selv.
”Det er altså lærestykkets målsetning å vise en politisk gal forholdningsmåte for derigjennom å kunne lære en riktig forholdningsmåte. Det som her skal kunne diskuteres, er om denne typen arrangement kan ha et politisk læringspotensial”, skrev Brecht i programmet til uroppførelsen. Oppførelsen i Bergen har politisk læringsverdi, men forfekter derimot ingen politisk ideologi. Det trengtes åpenbart en ung regissør fra Norge, ubelastet av den kalde krigen, for å oppdage "Die Maßnahme" som et radikalt, åpent og motsetningsfylt demonstrasjonsstykke, virvlende opp det første og siste av alle teater- og revolusjonsspørsmål: Kan (og skal?) teaterscenen utvikle en kraft for forandring av virkeligheten?
Spørsmålet er aktuelt, og har alltid vært det. Og det er et spørsmål som samtidig er vevet inn i uløselige motsetninger. For der hvor teateret vil gripe forandrende inn overfor virkeligheten (og hvor vil det ikke det?), støter det tvangsmessig på den motsetningen som i "Maßnahme" er gjennombokstavert. Det er motsetningene mellom godt ment virkningshensikt og dårlige konsekvenser, mellom realitetstilknytning og virkelighetsunndragelse.
Forandre! Forandre?
I Bergen er det gjennom dette oppstått et åpenhetens teater, som likefullt ikke er tilfeldig (vilkårlig). Et teater som eksperimenterer med former, spill- og framvisningsmåter, uten å søke trygghet i ironi og kynisme. Et politisk teater som ikke er avledet ut fra et politisk innhold. Og så musikken: Partituret og teksten som betinger hverandre gjensidig – her framført av ”Det norske forsvarets korps” og kor satt sammen av Vokalensemblet Skrik og Griegakademiet i Bergen.
De mange referansene til Bachs "Matthäuspassion", sørgemotivene og proteststemmene på de sentrale stedene - ingenting blir her visket ut, men alt sammen brakt til strengeste klanglige klarhet under ledelse av den tyske dirigenten Eberhard Kloke. Denne kvelden likestilles musikk og scene: Den er presis, utfordrende, men ikke gjort entydig.
Så hva er altså "Die Maßnahme"? Et vise- og hørestykke over en motsetningsfull verden og et teater som selv hører til en slik verden. ”Forandre verden, den trenger det”, heter det i teksten. Man kunne også si: Forandre teateret, for det trenger det. I Bergen har man begynt med det.
Klikk her for orginal versjon på tysk