Prolog til "Hverken offer eller bøddel– Utvidelse av Kampsonen"

av Tore Vagn Lid:

(som hørespill)

Det hele er svært lite dramatisk. Med det mener jeg at det egentlig er temmelig enkelt. Men det er ikke mindre alvorlig av den grunn. Hadde det bare skjedd noe. Vet du, av og til savner jeg dramatikken. Savner det dramatiske. Slik at jeg i det minste kunne ha sett, og dermed kanskje også forstått hva som plager meg. Forholdt meg til de tingene som motiverer det jeg gjør og sier, ja, som også motiverer (det føles i hver fall slik) det at jeg har tatt initiativ til denne samtalen - til dette møtet.

En sirkuselefant braser inn i en menneskemengde og kvester tre personer, eller noen går amok med et gevær – ja i det minste bare skyter vilt rundt seg med en luftpistol på en sydhavsstrand, eller i et kjøpesenter. Da ville man bli urolig, kanskje til og med redd. Men man ville visst hva det var man var redd for, man ville visst retningen til urolighetene, skjønt pulsslagene. Og man ville – det føler jeg meg ganske sikker på - dersom man overlevde, dersom man ikke ble skadet (eller kanskje til og med dersom man faktisk ble skadet, men likevel overlevde) føle en lettelse når alt var over.

Jeg vet at mange vil mislike meg for det som kommer til å skje. Kanskje til og med så sterkt at man vil angriper meg for det. (Vel, da skjer det i det minste noe!) Men jeg kommer uansett ikke til å lyve for meg selv – jeg kommer uansett ikke til å føre inn jordskjelv, eller slippe løs mordbranner. Og dersom jeg likevel skulle komme til å lyve, vil det være ubevisst, noe som kommer dypt nedenifra, fra mørket, og som ligger utenfor min rekkevidde.

Så, hermed er du advart.

(Tore Vagn Lid, august 2005)

Foto: Rune Andreassen (2005)